Farvel White Bread


Måtte alle havets guder

vite hvor sårt vi savner deg,

og hvor svært gjerne vi skulle hatt

deg

trygt her hos oss !


TRINIDAD 24.06.96 :
Men hvordan vi enn snur og vender på det, du er for alltid borte. I brenningene på et korallrev utenfor kysten av Venezuela ligger du. Helt alene og forlatt. Det river og sliter i sjelen, men er likevel den bitre sannhet vi må leve videre med !

Hvordan kunne dette skje ? Hva gikk galt ?

Mot PANAMA
Vi oppholdt oss lenge langs Trinidad & Tobagos vakre kyster. Her likte vi oss svært godt alle tre; badet, dykket, spiste godt og forsynte oss av alle livets vidunderlige små herligheter. Du hadde dessuten alltid en frisk bris å boltre deg i, og Thorbjørn og jeg hang mer enn villig i skjøtene dine.

Da det endelig var tid for å sette kursen mot Panama, hadde vi fått besøk ombord. Du husker sikkert Jenny ? Hun hadde seilt sammen med mannen sin fra England, men nå hadde de splittet lag. Da hun så forsiktig spurte oss om hun kunne få være med til Panama, holdt vi tre skipsråd og ble enige om å gi en hjelpende hånd.

Avgårde bar det, først mot Isla de Margarita i Venezuela. Her fikk vi snakket spansk igjen, danset litt salza og bunkret opp skikkelig før den lange reisen mot Panama. Det var jo svært viktig at vi kom oss gjennom Panama-kanalen og ut i Stillehavet så fort som mulig, orkansesongen vil man jo for enhver pris forsøke å unngå (starter i desember).

Det siste døgnet vi hadde deg seilte du platt lens som bare du kan gjøre det - i fullstendig harmoni med alle havets og luftens krefter. Med bommen på storseilet bundet ut til siden og en spribom på genoaseilet, fosset du fram. Vi merket likevel at strøm og vindforhold tok oss litt lenger nord enn det vi strengt tatt kunne ha ønsket oss...

Samme kvelden (11.juni) fikk vi så visuell kontakt med Orchila-øygruppen , kontrollerte kartet og la en mer vestlig kurs. Samtidig utspant det seg et fantastisk fargespill på himmelen, og vi fikk oppleve en solnedgang av de sjeldne.
Deretter tørnet Thorbjørn og jeg inn.


SKIPBRUDD
Brått våknet vi to timer senere av at kjølen slo inn i en konkret, fast masse. Deretter vippet vi over og slo inn i fast masse igjen. (Bokstavelig talt humpet vi bortover.) Hva i alle dager var det som skjedde ?

Svaret gav seg raskt. Jenny hadde sett brenningen og oppdaget faren for sent. Nå var vi umiskjennelig fanget i undervannskjærets makt. Det var forferdelige minutter som fulgte, White Bread fikk slagside og ble sakte men sikkert dratt inn mot en liten øy bak revet. Vi kjempet det beste vi kunne for å få båten ut i åpen sjø igjen, men med revet og denne lille øyen liggende i le, var det lite vi kunne gjøre. Vinden blåste alt for kraftig til det.

Jenny var i lettere sjokktilstand, vi andre begynte nødprosedyre. Klargjøring for evakuering og nødmelding over VHF-radioen ble umiddelbart satt igang. Å høre sin egen stemme kalle "mayday-mayday-mayday" er et mareritt i seg selv, omstendighetene det hele skjedde under gjorde ikke saken bedre. (Hender dette virkelig? Vil jeg våkne snart og med et lettelsens sukk finne ut at jeg bare har drømt ?)

Nei, dette var dessverre ingen drøm og ute var det svartere enn svartest, hverken måne eller stjerner var framme, bølgene brøt hardt og vindene ulte. Hele tiden ropte vi til hverandre for å forsikre oss om at alle var ok.
En drukningsulykke var det vi aller minst trengte der og da.

Etterhvert klarte vi å komme oss ut av båten og over i sikkerhet på den lille øyen. En del viktig utstyr klarte vi også å få med oss. Av pinner og annet drivgods forsøkte vi å lage le mot den kjølige vinden. Så satt vi der, kalde, våte og triste. Vi forsøkte å sove, vi gjorde det, men jeg tviler på om noen av oss sov noe særlig den natten.

Følelsene og stemningen morningen etter vil vi helst holde for oss selv, å virkelig se og å forstå konsekvensene av en tragedie, er hardt. Svært hardt. Jenny var meget ulykkelig, og vi klandret henne aldri med ett eneste ord. Strømmen hadde tatt oss ut av kurs - revet var ikke merket på kartet - dette kunne ha skjedd hvem som helst.
Ellers åpenbarte morgenlyset også andre godsaker; vi var skipbrudne på en ubebodd, øde øy ! Så ble det Robinson Crusoe allikevel da...Vi kunne faktisk ikke annet enn å smile til hverandre der vi stod i Tragedie opp til halsen.

PÅ FORBUDT OMRÅDE
Men nå måtte vi ut for å finne hjelp. Plastjollen ble satt på vannet og kursen satt mot noe vi mente kunne være bebyggelse. Lenge før vi nådde dit ble vi plukket opp av et hurtiggående militært fartøy. Med stor forundring i begge leire, ble vi fortalt at Orchila var et strengt forbudt, militært område. Deretter bar det direkte til "El Commandante" !

Etter en kort oppklaringsrunde, ble vi svært så godt mottatt. Kommandanten viste seg å være en svært så trivelig kar og snart kom både god mat og drikke på bordet. Sove litt fikk vi også, samt tatt en etterlengtet dusj.
Dagen etter stilte "El Commandante" i badebukse sammen med 25-30 soldater. Nå skulle White Bread ut i åpen sjø igjen ! Med taljer og tau, rå muskelkraft og to båter som drog, forsøkte vi alt vi kunne. Men White Bread forble liggende - hun ville ikke - enn hvor mye vi tryglet og ba. I et siste "alt-eller-ingenting" forsøk på å få henne av, slo revet inn i siden på henne. Vann fosset inn. Vi måtte bare innse det, hun var tapt for oss, for alltid...

Neste dag to vi farvel med våre militære venner og satte oss ombord i et militærfly til Venezuelas hovedstad, Caracas. Deretter gikk det i ett; ambassade-besøk, telefoner hjem, faxer hit og dit, radio og avis-intervju. Stor ståhei, men likevel en oppmerksomhet vi så svært gjerne skulle ha vært foruten !

NY BÅT !
Nå er vi altså atter en gang stasjonert på Trinidad, denne gangen for å forsøke å få tak i en ny båt. Vi har nemlig ikke gitt opp drømmen om å seile jorden rundt. Får vi det til økonomisk (vi har et godt øye til en flott båt !), fortsetter vi så lenge saltvannet strømmer gjennom årene våre og hjertet slår...

Slik gikk det altså til, kjære White Bread.
Du kjempet lenge og tappert - det skal alle der hjemme vite - også at du gikk ned med det norske flagget til topps.
For oss var du mer enn en trofast sliter og en god følgesvenn - du var et hjem.

Farvel White Bread !



© Jane Strand 1996-1997