NUKU HIVA 10. Mai 1997:
Nå skjønner vi dessuten bedre hvordan Noa må ha følt det da den hvite duen returnerte til Arken med olivenbladet i nebbet. Uten sammenligning forøvrig, vi skylder leseren å legge til at mens Noa hadde rimelig mye regn å/aring; sin 40 dagers seilas, så har Medusa stort sett hatt stabile vinder og godt vær på sin ferd over Stillehavet. Uvær og sønderrevne seil klarte vi imidlertid heller ikke denne gangen å unngå.
Mot Galapagos
I Panama bunkret vi vann og diesel, provianterte mat, frukt og grønnsaker og forsøkte å ta farvel med den sjarmerende og livlige Sør-Amerikanske kulturen. Det siste var slett ikke lett, men etter diverse avskjedsfester med derpåfølgende utsettelser av avreisedato, klarte vi 28.februar å heise seil og sette kursen mot Galapagosøyene, ca 1000 sjømil sørvest i Stillehavet. Først ble det likevel en stopp på Las Perlas, en øygruppe bare en dags seilas fra Panamakysten. Her ble vi noen dager og arbeidet hardt med vedlikehold av Medusas (allerede vakre) utseende. Spesielt var det en del lakkearbeid som lenge var blitt forsømt, men vi gikk også nøye gjennom både stående og løpende rigg. Nå skulle hun gjøres i top stand til en lang og krevende seilat ut i det enorme Stillehavet.
6 Mars var vi så endelig klare for å legge i vei. Strekningen Panama - Galapagos er en etappe de fleste langseilere frykter, her råder nemlig ingen stabile vind eller havstrømmer. Det har fått seilere før oss alt fra seks til seksti(!) dager å fullføre denne distansen. Vi var meget spente.
Heldigvis skulle det vise seg at alle dystre spådommer grundig ble gjort til skamme; vi opplevde å ha god bør mot målet og var tilsvarende heldig med navigasjon i forhold til vind og strøm. Etter 10 døgn dukket plutselig Isla Espanola opp i horisonten, og dagen etter lå vi for anker i Academy Bay på hovedøyen Santa Cruz.
I Darwins fotspor
Evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, besøkte i 1835 Galapagosøyene med seilskuten Beagle. Det helt unike dyrelivet på disse isolerte øyene gjorde Darwin i stand til å tenke ut å formulere sin vel - og anerkjente teori om "naturlig utvelgelse". Og et merkelig dyreliv er det her. øgler, slanger, fugler -alt som kan krype og gå, er helt tamme! Det er knapt så man kan tro sine egne øyne.
Spennende var det også å treffe hva som var igjen av den norske kolonien på disse øyene. I mellomkrigsårene drog flere seilskuter fra Norge med nordmenn som ville bosette seg på Galapagos. I dag er det bare en familie igjen. Thorvaldo Kastdalen som er halvt norsk, tok vennlig imot oss og viste oss rundt i sitt rike. Sammen med sin mor og søster (faren Thorvald Kastdalen døde i en tragisk ulykke på 80-tallet) driver kvegdrift og produserer ulike melkeprodukter. Thorvaldo og søsteren Maria snakker godt norsk, og vi måtte love å hilse så masse "hjem" til Norge.
Et besøk på Darwinstredet tok vi oss også tid til. Her traff vi Lonesome George, en ekte Galapagos (svær landskilpadde) hvis historie er heller trist. Han er den eneste igjen av sitt slag, takket være menneskets grådige jakt på landskillpadder. George er snart 200 år gammel, har sett meget og virker å ha en livstrett holdning til det meste. Med han dør denne spesielle arten fullstendig ut. Et tankekors for noen og enhver.
Drømmen om Polynesia
Nuku Hiva. Fatu Hiva. Tahiti. Smak på ordene ! Og når det blir vanskelig å svelge unna for den søte smaken av papaya, mango og kokosmelk, tenk da på bastskjørtdansende vahineskjønnheter med blomster i håret og et evigvarende smil på sine lepper. På smidige, vakre og heltatoverte menn med sans for det mystiske og ville. Menn som seiler utriggerkano på det åpne hav og ikke går av veien for et sermonielt kannibalmåltid i ny og ne.
Det var derfor med en litt hurtigere puls og stjerner i blikket vi satte seil den 27 mars. Sammen med oss seilte den færøyske jordomseileren Salka Valka. Den muntre gjengen ombord i denne 44 fots store ketchen traff vi igjen på Galapagos, og vi bestemte oss for å forsøke å seile sammen de 3000 sjømilene mot Marquesas -øyene. Kaptein ombord hos færingene er Durita, en fager og standhaftig kvinne på 21 år (!) som skal seile jorden rundt "koste hva det koste vil".
Alle seil ble satt og siden Sør-øst Passaten er sterkere og mer stabil jo lengre sør for ekvator man kommer, ble det i begynnelsen lagt en nokså sørlig kurs. Med de vanlige seilene oppe pluss toppseil, toppklyver og et lite mesan stengestagseil, var Medusa vakrere enn aldri før. Og med hvilken trekkraft vi beveget oss!
Med vindroret justert seilte Medusa nå bokstavlig talt sin egen sjø. Vi kunne endelig koke kaffe og forberede oss best mulig på cirka en måned uten å se land. Mengder med litteratur ble funnet fram, vi pustet støvet av gitaren, fant fram notebok, kokebok, franskparlør, sysaker, kortstokk, dagbok, solbriller, solkrem og walkman! Månedens motto forble: "Arbeidslyst kom til oss - her skal du finne hvile".
Fra spøk til alvor og for å gjøre en lang historie kort: Vi mistet kontakten med Salka Valka etter 12 døgn, men traff mirakuløst på dem 15 døgn senere. Da trodde vi knapt våre egne øyne og utrykket "nålen i høystakken" blir i denne sammenheng nærmest ubrukelig.
Så tok værgudene over
Seilasen gikk ellers pent og pyntelig for seg. Stort sett hadde vi rolig sjø, stabile vinder og godt vær. Siste døgnet derimot ville værgudene det annerledes. Om natten blåste det opp noe aldeles forferdelig, vinden kom plutselig og i en kolossal styrke. Samtidig fant himmelen det kledelig å åpne alle sine sluser. Vi hadde full seilføring og ble ikke bare tat på sengen, men også med buksene nede. Her var det både lyn fra klar himmel og tidlig julekveld for kjerringa. Det blåste så kraftig at hvis Medusa hadde hatt vinger , er vi sikre på at hun hadde tatt av. Toppseil og toppklyver måtte ned. Og det fort. Vi seilte styrbord halser og toppseilet lå klemt inntil forskjellige tauer og stag. Det ville aldeles ikke ned. Vi måtte ha en mann opp i riggen - og det er svært farlig under slike omstendigheter. Etter altfor mange nervepirrende minutter klarte vi med mye slit å få det ned. Deretter kom toppklyveren fint inn, storseilet gikk i dekk og vi berget klyveren. For bare fokk suste vi videre inn i natten. Nok en gang var det klyveren det gikk hardest ut over. Den delte seg i to(minst), ble umiddelbart etter berging pakket bort og vi har i skrivende stund fremdeles ikke hatt mot nok til å se nøyere på den. Men dens stille rop etter nål, tråd og seilhanske har vi hørt flere ganger.
Land i sikte
Etter å ha ridd stormen hele natten gjennom, døde vinden ut om morgenen og vi hadde land i sikte. Nuku Hiva, den nordligste av Marquesas-øyene lå like framfor oss.
Lyst og vakkert var det da en heller pjuskete Medusa rolig seg inn i den flotte naturlige havnen på øyen. Det kjentes nesten som vi hadde vært gjennom syndefloden og nå med ett var født på ny.
Etter 32 døgn med hav på alle kanter og etter så og si dagligå ha spist pasta i alle tenkelige og utenkelige former, utviklet landkjenning seg etterhvert til å bli både (for magen) en gastronomisk og (for øyet) estetisk nytelse.
Folk smiler og ler, plasserer blomster rundt halsen på deg og deler mer enn gjerne av all den eksotiske frukten som tilsynelatende vokser fritt over alt.
Det virker som om polyneserne har funnet paradiset på jord og lever et harmonisk, sorgfritt og behagelig liv på øyene sine. Likevel - vi ser tydelig at misjonærer, prester og den hvite mann i alminnelighet slett ikke har ligget på latsiden når det gjelder kampen om dsåvel himmelsk som jordisk gods og gull.
Mer om dette og om livet i Polynesia i neste reisebrev. Det kommer fra selve perlen av polynesiske øyer - TAHITI.
På jordomseiling
ERIK TORJUSEN
|
