Den 18.januar kl. 17.30 kunne vi endelig forlate Margarita og sette kursen for Panama. Første stopp ble Isla Blarquilla, et halvt døgns seilas nord for Margarita. Her fikk vi alle noen flotte dager med bading, snorkling og joggeturer på kritthvite sandstrender med sand finkornet som hvetemel! Guttene fikk anledning til å bli litt bedre kjent med båten, og vi alle en mulighet til å bli bedre kjent med hverandre.
Etter at forskjellen på de ulike skjøter og fall var opplest og vedtatt og de utallige skifte-, berge-, heise-, og reve-seil prosedyrene forklart var det opp med ankeret og kurs mot Aruba.

Kransekakearkitektur
Aruba er en av de tre ABC -øyene i De Hollanske Antillene (Auruba - Bonaire - Curacao), og vi ankom denne merksnodige øyen etter en flott to og et halvt døgns seilas. Myntenheten er florin (ikke farin som vi en stund trodde...) og annenhver bygning er et casino bygget i en arkitektonisk stil som trygt kan kalles "kransekakestil" -bygningene er forøvrig malt i alle tenkelige og utenkelige pastellkombinasjoner. Når vi i tillegg kan berette at denne lille øyen daglig har besøk av svære cruiseskip og dermed blir oversvømmet av overvektige amerikanske dollarturister, tror jeg at de fleste forstår tegningen...
Kontrasten å komme til San Blas-øyene utenfor Panama, var som svart mot hvitt. Vakre palmekledde små øyer med korallrev rundt, flere bebodd av stolte Cuna-indianere som fullstendig lever i og av naturen. Før vi kom så langt fikk vi nok en gang erfare at på fjellet kommer man ikke med flat vei...

Hard seilas
Strekningen De Hollandske Antillen - Panama er beryktet for høy sjø og harde vinder, noe vi skulle få erfare til fulle. Knapt nok hadde vi hevet anker og kommet ut av Arubas indre havn, før det smalt kraftig og rykket til i riggen. En plutselig og enorm vindråse hadde fullstendig revet sønder genuaen vår. Vi hadde satt den flygende på klyverplass, nå smalt den heftig fra storbomsfestet, vannrett, ti meter over dekk!
Det ble ropt "alle mann på dekk", og vi forsøkte etter beste evne å berge det som berges kunne. Etterpå skiftet vi noe betuttet til vanlig klyver og tordnet inn i den svarte natten.
To dager senere var det klart for nye tak. Det blåste liten kuling, vi hadde forlengst strøket mesanen og satt ett rev i storseilet. Likevel suste vi behagelig avgårde med en fart på rundt åtte knop.
Plutselig merket Harald at han ikke hadde styring. Alle seileres mareritt var altså et faktum: Roret lystret ikke rattet. Og det i liten kuling med tre store seil oppe. Bølgehøyden anslo vi til å være opp mot ti meter, og skuta giret derfor voldsomt i nedforsbølge. Konstant styring var med andre ord livsnødvendig for å holde balanse i båten. Nå gjaldt det virkelig å holde tunga rett i munnen.
Etter at "allle mann på dekk" var utbasunert med rimelig høyt volum, kunne vi etter en kort inspeksjon konstatere at bolten fra rorkulten over på hydraulikkstyringen var gått av. Storseilet gikk hurtig i dekk, og vi begynte arbeidet med å berge klyveren. Inn kom den, men ikke uten at den klarte å lage noen solide flenger i duken. Drivende bare for fokk, klarte vi etter noen nervepirrende minutter å få bolten inn i rorkulten igjen. Fort satte vi så storklyver og heiste samtidig storseilet, nå med ett ekstra rev inne. Endelig kunne vi puste lettet ut og konstatere at Medusa atter en gang gled fram med verdighet. En potensielt meget farlig situasjon var avverget, og frivaktene tørnet slitne men lykkelige inn, vel vitende om at en av nødprosedyrene hadde fungert tilfredstillende. Fem døgn etter avreise Aruba kunne vi endelig slippe anker. En slitsom seilas var over.

I CUNA - indianerenes rike
San Blas-øyene er det perfekte sted å hvile ut etter en strabasiøs seilas. Vi nøt i fulle åndedrag av de små hvite, palmekledde atollene. Snorklet, grillet fisk på stranden og dyrket vårt vennskap til den færøyske jordomseileren Salka Valka.
Tid fikk vi også til å bli bedre kjent med Cuna-indianerne som lever svært primitivt på disse svært isolerte øyene. Det er skjelden man opplever en byttehandel hvor begge parter går vinnende ut, men når sårt trengte midler som sukker og hermetikk ble byttet med fersk fisk og hummer, kjente vi at jorden er et deilig sted å leve på.
En velsignet morning våknet vi så med at Panamakanalen høyt ropte ut vårt navn. Det var altså nå det skulle skje. Straks gjorde vi klar båten og etter en kort seilas til Colon, noen hektiske dager med papirarbeid og besøk i et utalls kontorer, var vi klare for å gå igjennom.

Panamakanalen
Den er 81,6 km lang, har seks dobbelsluser, opereres 24 timer i døgnet, 365 dager i året og er kansje den viktigste og mest trafikkerte skipsfartsåre i verden.
I full beundring, om enn noe nervøst, entret Medusa første sluse i dette menneskekonstruerte underverk av vannkrefter, stål og betong, stil og presisjon. Vi ble sammenbundet med Salka Valka og fikk plass 15 meter bak Bestore, en 60 000 tonner fra England.
Da vi skulle ut av første slusen og denne kolossen av et fartøy startet sine motorer, fikk vi propellvann av en slik mengde og styrke at det virkelig holdt på å gå galt. Vår bakre babord line ble utsatt for slike krefter at den rett og slett røk på midten. Heldigvis klarte vi hurtig å få plassert en ny og tykkere line og fikk dermed fort kontroll over båten igjen. (At hjertet en kort stund lå og banket oppi halsen et sted, vedgår vi gjerne...)
De fem neste slusene gikk uten problemer og etter en to dagers ferskvannsseilas for motor, kunne vi endelig kaste oss ut i Stillehavet.

I skrivende stund ligger en fornøyd Medusa forankret utenfor Yacht-klubben her i Panama City. Det er bare glede å spore blandt mannskapet, og det virker nesten som selv kompassnåler skjønner hvor det bærer hen nå: rett vest mot kanskje det siste store paradis: Polynesia.

P.S. Rolf hilser hjem til mor på Karmøy og kan fortelle at paret med lange underbukser hun sendte med, forlengst har avgått med døden.



På havet: Erik Torjusen