Adventstid
Det kan da umulig skade, tenkte vi da tilbudet dukket opp. Under alle omstendigheter må vi jo likevel vente med å gå gjennom Panamakanalen til etter nyttår (p.g.a. orkanssesong i Stillehavet), så hvorfor ikke tjene noen kroner til livets opphold når sjangsen først byr seg? Dessuten venter vi også på at vårt nye mannskap skal mønstre på her på øyen. Den femte og den tolvte januar kommer nemlig i tur og orden Harald "Matros" Meyer(Oslo) og Rolf "Jungmann" Jelsa(Karmøy) for å seile med oss over Stillehavet til Australia. At vi er svært spente på å treffe dem, er vel nærmest en understatement. Harald og Rolf kjenner hverken hverandre eller oss, Thorbjørn og jeg har jo etterhvert klart å bli kjent - men har kun hatt kontakt med det nye mannskapet via telefax. Og nå venter altså ti måneder i samme båt, 24 timer i døgnet....Måtte havets guder se i nåde til oss og vår lille utflukt over verdens suverent største hav. Uansett, Medusa er en rommelig skute, så det skal bli godt å få noen flere mennesker ombord. Litt mer liv å røre, for å si det slik.

Skipsbrudne krysser sitt spor
Men hva har sjedd siden forrige reisebrev ? Joda, i midten av september heiste vi seil og satte kursen for Orchila -nok en gang. Nå var det på tide å returnere for å hente utstyret vi klarte å redde ut av White Bread. Overlevningsdrakter, dykkerutstyr, seil, gummibåt med påhengsmotor, alle sjøkart og slikt. Ingen skal kunne beskylde oss for å ha ligget på latsiden den skjebnesvangre natten i juni, utstyr av uvurderlig verdi klarte vi nemlig å slite med oss i sikkerhet. Spørsmålet var nå bare, ville sakene våre fremdeles være der ?
Volvemos, Volvemos ! En un otro barco...Vi kommer tilbake i en ny båt...Dette var det siste vi ropte inn i øret på "El Commandante" da han i et øredøvende brøl geleidet oss inn i det militære propellflyet som skulle ta oss til Caracas. -Por seguro ! -Vær du sikker, lo vi kledelig beskjedent med et flir. Om han trodde oss er vel heller tvilsomt, for da vi nå (tre måneder etter) tordnet inn i den militære havnen på Orchila, under fulle seil og med det norske flagget vaiende i mesanmasten, ble det plutselig stor aktivitet blandt de uniformskledde på bryggene. (I forveien hadde vi forsøkt å kalle dem opp på VHF-en, men til ingen nytte.)

Hurtig kom en lettbåt oss i møte, ombord var det fire offiserer i skinnende hvite uniformer og sittende rundt dem, fire matroser med maskingevær pekende opp i luften og med fingeren på avtrekkeren...

-Hva i Herrens navn er det nå vi har stelt i stand, glapp det ut av Thorbjørn. Vi må ha sett ut som to store spørsmålstegn begge to, i alle fall fikk våre båtlige aktiviteter en forholdsvis brå stopp. Men nok en gang, etter en kort oppklaringsrunde ble vi mottatt med smil og latter, klapp på skulderen og "flott båt, er den virkelig deres"?

Stor skuffelse Hyggelig velkomst til tross, vårt to-dagers opphold på Orchila ble en heller trist affære. Vår gode venn "El Commandante" var borte -en udugelig kaptein var satt i hans sted. Flere av tingene våre var regelrett stjålet (vi hadde kvittert for de tingene som var oppbevart). Ifølge kontrakten skulle tingene hentes innen seks måneder, etter dette skulle utstyret tilfalle dem). Det endte med at vi stevnet Den Venezuelandske Marine i håp om erstatning, og i denne prosessen forekom det en rimelig hard meningsutveksling, noe som igjen førte til at vi fikk en gorilla av en MP-vakt satt på oss. (De var redde for hva disse "vikingos locos" kunne finne på!) På toppen av det hele fikk vi høre at White Bread var blitt ranet og ribbet til det ugjenkjennelige der hun hviler så fredelig på revet. Vi foretrakk å ikke se henne igjen. Kort forfattet: Vi seilte fra Orchila en del erfaringer rikere, og stedet, navnet, øyen vil nok alltid appellere til den ømme siden i våre liv.

Reisen tilbake til Margarita var tung, ikke minst fordi vind, strøm og bølger var rett imot. (Det er omtrent naturstridig å gå østover i disse farvann!) Men vi fikk i alle fall testet Medusa ordentlig, hun ble satt så hardt opp mot vinden at hun til slutt tryglet og bad om å slippe. Etter å ha hatt henne på kryss i tre døgn og testet diverse sidevindsegenskaper, lot vi henne til slutt få viljen sin. Vi startet Fridtjof(Fordmotoren vår) og lot han ta oss fredelig inn til Porlamar på Isla Margarita.

Svenske flickorna
Etter vår strabasiøse "mot-alle-vinder-seilas" fikk vi som seg hør og bør den reneste heltemottakelse da vi vel lå til ankers i havnen. I alle fall traff vi våre favoritter igjen -det svenske søskenparet Marja og Elsa. De lånte oss velvillig en hånd og skulder å gråte på. Og så fortalte de oss at vi var heltene deres -så da så ! Marja og Elsa er to sjarmerende tøffinger, de eneste vi så langt har truffet som seiler alene -uten tilstedeværelse av det mannlig kjønn. (Kom igjen jenter -ut å seil).

Jentene traff vi på Trinidad i mai, og siden har våre veier krysset mer enn en gang. Frekt og freidig seiler de en 32-fots slupp ved navn Quanda, og slår de oss jorden rundt har vi lovet dem at vi skal spise klyveren vår...! (Jenter kan da vel aldri seile like godt som gutter?)

Nåvel. Solen skinner i skrivende stund med like drepende kraft som alltid, pelikaner glir lydløst forbi på lette vinger og havnelivet her i Porlamar går sin vante gang. Seilerfolket putrer avgårde i sine dingy'er(plastjoller), noen på vei inn for å handle eller kansje skal de rett og slett bare inn til strandresturanten for å spise lunsj.

Ett er sikkert, legge seg på stranden for å sole seg, skal de garantert ikke. Det er nemlig nærmest en besettelse for båtfolket å holde seg i skyggen.
Vi sitter under solseilet vårt, drikker halvlunkent vann, og filosoferer over hva venner og kjente måtte bedrive tiden med der hjemme i Stavanger. Tenker på at vår adventstid -ventetid går mot slutten. At Rolf og Harald snart dukker opp, og at vi da for alvor kan sette kursen for Panama og deretter stupe ut i Stillehavet på vei mot Australia.

Dessuten, vi har begge halv-masochistiske drømmer om å -ja, bare for en stund -kle på oss bukse og genser, jakke, lue og skjerf og så bare stå rett opp og ned og trekke inn den friske, kalde luften på Solastranden.

P.S.Hørte vi noen hviske noe om at "paradis" er en relativ tids- og stedsbestemt, liten ting ?