Fra havari til "MEDUSA"

Atter en gang har vi vann under kjølen,
vind i seilene og saltsmak i munnen.
Skuta heter Medusa og er en 40 fots Colin Archer....
Til hovedsiden


ISLA MARGARITA 25.08.1996 :

Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne.
Vi kan i så fall hilse hjem og fortelle at dette også gjelder for halvnakne gutter fra Stavanger. Thorbjørn og jeg har nemlig traktert rokken etter alle kunstens regler de to siste månedene. Og med hvilket vindunderlig resultat, en 40 fots norskprodusert Colin Archer av Svolværtypen (redningsbåt) er kommet, i vår eie.

Denne båttypen er konstruert for å kunne tåle de verst tenkelige forhold ute på havet, og er kansje det beste og sikreste seilfartøy norges lange sjøfartshistorie har frambrakt.

Joda, det er helt riktig det, vi er svært stolte om dagen...




Forelsket
Første gang vi så Medusa stod hun på land, Port of Spain, Trinidad som den Mona Lisa figuren hun var; høyreist, stolt og vakker. Man akk så trist og ensom, forelsket vi oss totalt i henne. Og det var ikke fritt for at vi lekte med tanken da vi fikk høre at hun var til salgs.
Det første vi gjorde da vi kom til den norske ambassaden i Caracas (etter forliset), var å sende en fax til medusas eier på Trinidad. Her fortalte vi at vi var interessert i å overta skuta. Tilbake kom svar fortere enn lynet; Medusa vil svært gjerne fortsette sin jorden rundt seilas - og det helst under sitt sedvanlige norske flagg.
En uke senere var Medusa vår...
På Trinidad spaserte vi på skyer de fleste ukene. Reparerte litt her, malte litt der og forsøkte så godt vi kunne å tilpasse oss vår nye tilværelse som "storredere". Det var den rene oppdagelsesferd, vi tumlet rundt og fant stadig nye skuffer og skap med dertil spennende innhold.
Et komplett sett med signalflagg, dukket plutselig opp, likeledes to våtdrakter, et ekstra kompass, masse spennende verktøy, ja til og med en syrefast tank på 200 liter fant vi bortgjemt i en vegg!!

Skuta er ellers fullutrustet for langseilas. Det er liggeplass til 8 personer (tre adskilte kabiner), hun har en ny 80 hk Ford dieselmotor, tre vanntanker på tilsammen 800 liter og en 400 liters drivstofftank. Det er dusj og toalett, stor kjøkkenbenk og et avansert pumpesystem i alle skott. Skroget er i ferrosement (lekker ikke en dråpe!) og båten er bygd i 1982-86.
Oppdagelsesfest til tross - viktigst av alt var likevel å utforske og trene på å mestre den nye riggen. Vi tørrtrente i begynnelsen på å heise å låre seil, (det er jo ikke småtteri med duk som nå skal opp og ned i en fart!)
Skuta er en kaffelrigget hetch (to master) og seiler med hele fem seil oppe samtidig. Storseil, mesan, fokk, klyver og toppseil. Hun er rigget på orginalt, gammelt vis, med tjukt hamptau, blokker og taljer. Master og dekk er av tre, samt hele innredningen under. Det er derfor nærmest en estetisk nytelse å være ombord, og den som lengter etter å oppleve de gode gamle seilskutetider, må gjerne komme på besøk!

Mot Venezuela igjen
Tiden var etterhvert inne for vår jomfruseilas. Vi satte kursen for Los Testigos (norsk: vitnene), en liten øygruppe utenfor kysten av Venezuela. Det blåste friskt, likevel følte vi at det var alt for lite vind til at skuta virkelig skulle få fart på seg. Plutselig forstod vi bedre hva den forrige eieren mente da han med stor sinnsro hadde proklamert...."først når det nærmer seg storm, er det på tide å ta inn det første revet i storseilet..."
Ingen tvil, vår greske gudinne trenger mye vind for å få opp farten og er helt klart ingen hurtigseiler. Til det er hun for kvinnelig bred (4,15m) og for tung (over 20 tonn). Men gud hjelpe meg for et syn hun er der hun kommer glidene i all sin prakt. Med hvitmalt skrog, røde seil og med solen blinkende i oljelakkert dekk og master. Hun kan når som helst ta pusten fra både Kong Salomon og Jørgen Hattemaker.

Los Testigos var forøvrig et svært trivelig bekjentskap. Vi ankret opp utenfor en flott sandstrand med høye, duvende palmetrær, krystallklart vann og med et mektig fjell ruvende i bakgrunnen. Den lokale valuta hadde vi ikke, og det viste seg etterhvert at det heller ikke var nødvendig. Vi ble nemlig møtt med en gjestefrihet vi til nå bare har opplevd i Brazil. På øyene bor det 118 fastboende som livnærer seg av å fiske, og de visste omtrent ikke hva godt de kunne gjøre for oss.
Omtrent før vi hadde klart å blåse opp gummibåten og kommet oss i land, lå en gedigen fisk og godgjorde seg på grillen. Vi ble dessuten introdusert til den lokale anisdrikken, hva den nå i all verden enn het (meget sterke saker). Det ble på alle vis et svært minnerikt opphold.
Men snart var det tid for å heise seil igjen, og vi satte kursen vestover atter en gang. Etter en kort dagsseilas, i frisk bris og med en snitthastighet på cirka fem knop, tok Medusa trygt inn i Parlamars havn på øyen Isla Margarita. Her ligger vi altså i skrivende stund og "venter". Forliset med White Bread snudde jo på mange måter opp ned på tidsskjemaet vårt. På grunn av orkansesong i Stillehavet må vi vente til over jul med å gå gjennom Panamakanalen. Likeledes er det for øyeblikket orkansesong her i Det Karibiske hav, så de fleste forstår sikkert at nå gjelder det å trå vannet varsomt og ikke gjøre noe overilt. Som aldri før gjelder det å ha is i magen og "å time" riktig som det heter på godt norsk. Vi planlegger, om ikke så alt for lenge, å seile mot Orchila for å hente de sakene vi klarte å redde ut av White Bread (og kansje treffe gamlekjæresten igjen?). Deretter tar vi oss videre vestover mot Colombia og Panama.

Spikersuppe og vassgraut
Men for øyeblikket altså, Isla Margarita. En vakker øy like utenfor fastlandet av Venezuela. Her forsøker vi etter beste evne å drive vedlikeholds- og reparasjonsarbeid (skarpe, male, lakke osv.)
Forruten dette prøver vi å ikke gjøre livet verre enn det strengt tatt trenger å være. Vi snorkler og bader en masse. Griller fisk og musling over åpent bål på stranden, danser zalsa med de usedvanlig vakre jentene her nede og prøver så godt vi kan å få tungen med oss når vi snakker spansk. Det er i det hele tatt utrolig hva livet kan bringe, om man bare tør å vandre inn i det med et åpent sinn.
Likevel, forliset med White Bread og anskaffelse av ny Båt har svidd hardt økonomisk til vi vel er hjemme i Norge igjen. (I den forbindelse har vi tenkt å ta med betalende mannskap, 2 stk, over hele Stillehavet, fra Panama like til Australia).
Joda, nød lærer som kjent...Og at det gjelder å være oppfinnsom, kan for så vidt matlagingen vår for tiden være et godt bevis på. Vi lager lefser og drikker litervis med vann, koker "spikersuppe" og tilbereder den herligste vassgraut.

Om vi spiser fluer? Nei, der går grensen - akkurat!

Hilsen Erik på jordomseiling