Farvel Brasil
Etter karnevalsgleder og mye moro i Sao Luis, heiste vi seil å satte kursen for Amazonasdeltaet. Belem var målet, og vi regnet med en kurant seilas på to-tre dager. Fem døgn senere derimot, utslitte og med sykdom ombord, måtte vi melde pass og ankret opp utenfor Salinopolis -etter å ha tilbakelagt to tredjedeler av opprinnelig distanse. Amazonas enorme vannmasser gjorde at strømforholdene var særdeles vanskelige i dette området. Med fem knops strøm imot og vindforhold vi aldri helt ble kloke på, fant vi det altså best å bøye oss for naturkreftene denne gangen. (å velge og ikke seile inn til Belem sparte oss i alle fall for tre døgns seilas -ja, pluss en del kilo edder og galle.)

Salinopolis viste seg å være en trivelig liten småby hvor fremmede sjelden setter sine føtter. Likevel, det var et svært sørgelig syn som møtte oss en kveld vi ankom båten. Døren ned til kahytten var brutt opp -med brekkjern - og det etter alle kunstens regler. Men var det noe mer å ta nå da ? Lenge hadde vi spøkt med at tyver bare måtte komme, ombord fantes det nemlig ikke annet enn klær og bøker igjen å stjele. Så var det altså nettopp det som skjedde; alle klærne våre var stjålet. T-skjorter, undertøy, bukser, gensrer, seilerjakker -rubb og rake ! Skulle man le eller gråte ?

Den kvelden takket vi likevel høyere makter for at alt båt -og navigeringsutstyr fremdeles var trygt ombord. Og da vi la oss -i trygg forvisshet om at det eneste vi nå eide var en t-skjorte, en underbukse og et par slitte shorts -syntes vi tydelig å høre Janis Joplin nynne noe om at ...freedom is just another word for nothing left to lose... Akk ja, slik er livet år man beveger seg utenfor allfarvei.

Dagen etter fattet vi nytt mot, hevet anker og satte alle kluter. Nå skulle vi til Fransk Guiana. Noen sjømil utenfor Salinopolis fant vi igjen nord-øst passaten og gleden var stor ombord. Dag og natt blåser nemlig denne fantastiske vind. -og alltid fra samme retning. Det hele gikk svært fort, og før vi visste ordet av det (fem døgn) befant vi oss utenfor kysten av Fransk Guiana.

Nesten-rorhavari.
Utenfor Cayenne (hovedstaden i Fransk Guiana) var sjøen svært grov og det blåste hardt. Plutselig merket vi at roret var bøyd mot styrbord i forhold til rorpinnen. Noen minutter senere, da vi hadde lagt om kursen for å gå inn til Cayenne, så vi til vår store forskrekkelse at roret plutselig var bøyd tilsvarende lengde -bare mot babord ! Det hele var ganske dramatisk en stund. Vi hadde kun ti meters dybde innover (p.g.a. sandbanker), og dette gjorde at bølgene etterhvert vokste seg store som hus der de kom rullende inn bakfra. En enorm bølge brøt og kom fossende inn i styrebrønnen. Det slo stygt i mast og rigg da White Bread nesten ble kastet rundt. Hadde vi fremdeles styring ?

Heldigvis klarte vi, over VHF-radioen, å informere land om hvor vi var, at vi var på vei inn og hadde et mulig rorhavari i vente. (Det viste seg etterpå at sveisen hadde røket i to av de tre jernstengene som holdt roret fast til rorstaget -den tredje var fullstendig bøyelig...).

For å gjøre en lang historie kort: Det hele gikk bra, og da vi seilte fra Cayenne to uker senere, hadde vi et helt nytt ror -i jern denne gangen -og helsveiset !!

Djeveløyen
Hvem har ikke hørt om Papillon ? Utenfor kysten av Fransk Guiana ligger Ile du Diable -Djeveløyen. Hit ble franske politiske fanger deportert i tusenvis, helt fram til langt inn i vårt århundre faktisk. Og de fleste fant sin skjebne her på dette gudsforlatte stedet. Ile du Diable er i dag forbudt (og ubebodd) område, både fordi det så og si er umulig å komme i land på (og dermed også forlate !) øyen, men også fordi at menneskerettighetsforkjemperen Frankrike er lite stolt av sin tidligere behandling av sine fanger.

Vi hadde "spesialtillatelse", ankret opp utenfor og ble regelrett kastet i land med gummijollen vår. Med store øyne og stor ærbødighet vandret vi rundt på denne spøkelsesøyen. De knøttsmå husene som fangene bodde i, stod der i dag som de stod der den gang. På rekke og rad.Vi fant steinbenken som Dreyfus tilbrakte så mye tid på -funderte som han gjorde over sin trøstesløse og tragiske skjebne.

Ile du Diable var et svært fascinerende og minnerikt besøk -helt klart et av høydepunktene på turen så langt.

Mot slutten av reisen seilte vi butterfly -spribom på genua og bommen på storseilet bundet helt ut. Med begge seilene ut til hver sin side på denne måten, var det nummeret før White Bread tok av fra havoverflaten
(det er godt vi har tung kjøl, ellers så kunne vi jo risikere å måtte ha landingstillatelse på Tobago airport...).

Tobago er ikke annet enn et drømmested der det ligger med et vilt og uregjerlig Atlanterhav på den ene siden og et smult og smilende Karibisk hav på den andre. Det sies at Daniel Defoe hadde nettopp denne smukke ø i tankene da han skrev Robinson Crusoe. Ikke vet vi, men her er kritthvite, palmekledde sandstrender, korallrev, tjukk regnskog med elver og fosser, et paradis for fugleobservatører, kokosnøtter og mango store som fotballer og et liv i havet som du må ned i et akvarium for å oppleve maken til.

Når vi attpåtil har truffet gamle seilervenner og spiser selvfanget hummer med smør, hvitløk og pepper, ja da kan det vel ikke være så meget mer å skrive hjem om.

Jo, en artig liten digresjon helt til slutt: Ian Flemming bodde i en vakker villa på Tobago da han skapte sin velkjente 007-agent. Han hadde kun ett problem, hva skulle han kalle sin urengelske superspion ? Der han satt ved sitt skrivebord og funderte, falt øynene tilfeldig på en bok i bokhyllen. Det var den lokale fugleboken, og den var skrevet av ingen ringere enn ...ja,nettopp... James Bond !