Søte sambarytmer i Brasil

Snakk om energi, livsglede og spontanitet ! Karnevalet er nettopp over. Beina er såre og kroppen er tung. I ørene suser det fremdeles livlige sambarytmer og selv om øyelokkene henger lavt, står siste dans fremdeles tydelig skrevet på netthinnen. Vi er i live. Men det er akkurat bare så vidt !

SAO LUIS 3.mars 1996 : Nåja. Det meste kommer vel an på øynene som ser og hjertene som føler. Og for sistnevnte organ, skandinavisk og forfrosset som det er, har det så avgjort vært travle og spennende og morsomme tider her i Sao Luis. Vi stortrivdes på nordøstkysten av Brasil og ligger allerede en god måned etter tidsskjema (hvis noe slikt eksisterer på denne type reise). Dessuten - vi har store problemer med å løsrive oss og seile videre. Det hele er altså ganske normalt og i den skjønneste orden... Brasiliansk jul Men hva har skjedd siden jul? Joda. Vi hadde hyggelig besøk av to yndige, unge damer fra Stavanger. Sammen feiret vi jul i Natal (Natal betyr forøvrig jul på portugisisk, og kan det da finnes noen bedre plass å feire denne lykksalige høytid enn nettopp her?). Vi spiste grillet fisk, drakk medbrakt norsk akevitt, gikk til nattmesse og kastet oss etterpå ut i dansen til livlige foho-rytmer. Det var en fin - om enn spesiell julaften. Noen dager senere seilte vi nordover til Fortaleza og fikk vel tildels erfare at White Bread ikke i noen særlig grad egner seg som familiebåt. Fire mer eller mindre voksne personer ble nok i meste laget for denne villbassen av en seilbåt. Men som alle gode venner vet; der det er hjerterom er det husrom. Etter en rolig og kontrollert nyttårsfeiring seilte vi så videre opp langs kysten, og tilfeldighetene gjorde at vi havnet i en liten fiskerlandsby ved navn Pecem. (En av jentene ble kraftig sjøsyk, og vi måtte søke nødhavn). Havn og havn, fru Blom! Det må påpekes at Brasils nordøstkyst bare består av sanddyner og strender - langgrunn sjø og store tidevannsforskjeller. Det vi forbinder med havn, eksisterer ikke! Dette kompliserer ankringsforholdene og er nok hovedgrunnen til at vi ikke treffer andre fremmede fugler (les:seilbåter) her i Brasil. Men altså: Landgangen i Pecem må ha vært ett syn for guder. Fire personer i plastjollen, ridene på bølgene inn mot land. Det gikk etterhvert fullstendig rundt for oss, armer og bein fløy i alle retninger og påhengsmotoren gav de merkeligste lyder fra seg. Joda, det må ha vært god underholdning for alle menneskene på stranden - der vi som våte villkatter ufrivillig ble skylt i land. Men nok en gang, tilfeldigheter. Familien som hadde sommerhus like ved, forbarmet seg over oss og lot oss få dusje og tørke oss hos dem. Vi ble gode venner og da helgen var over og de drog tilbake til Fortaleza (de tok Stavanger-besøket vårt med seg!), fikk Thorbjørn og jeg likeså godt overta hus og eiendom (inkludert svømmebasseng). For å gjøre en lang historie kort; vi ble der, under palmene, i to uker. Neste stopp på reisen ble Jericocoara. (Det tok oss en uke å uttale navnet riktig, Thorbjørn har fremdeles problemer...) Dette er en bohemplass med enorme sanddyner og en strand som fra høyeste hold er klassifisert som en av de 10 vakreste strendene i verden. Et nydelig sted - uten verken elektrisitet, veier eller flyplass. Men like fullt med et dundrende hett natteliv - og rare mennesker fra alle mulige verdensdeler. Vi med seilbåt, egentransportert - og på toppen av det hele fra landet ved verdens ende -ble som så mange ganger før den store attraksjonen. Folk her borte har vanskelig for å forstå at det hele tatt er mulig å krysse de store verdenshavene med en så liten båt. Vi havner fort i kategorien "gale hunder og solbrente engelskmenn". I Bryllup I Luis Correa, et stykke videre langs kysten, befant vi oss plutselig en kveld som hedersgjester i et bryllup. Og ikke i et hvilket som helst bryllup. Ordførerens datter skulle gifte seg! Her ble det ikke spart på noe som helst, og vi danset og drakk utsøkt drikke til langt ut i de små timer. Alle skulle snakke med oss, hjelpe oss til rette, fotografere og filme oss. Vi hilste og klemte og snakket det beste vi kunne - og ble etterhvert godt kjent med både potensielle svigermødre og nette, små sambadansende brasseskjønnheter. Akk ja, det var et herlig bryllup. Brasilianerne oppdresset til den store gullmedaljen - vi, i shorts, t-skjorte og flippflopps... Sao Luis For tre uker siden kom vi så til Sao Luis. Dette er hovedstaden i delstaten Maranhao -en av Brasils 26 sådanne. Det er en vakker by med brolagte gater og gamle hus i portugisisk kolonistil. Her er sjarmerende uteresturanter, små torg omkranset av høye kokuspalmer og raggae-klubber på nærmest hvert et lite gatehjørne. Hit kom vi for å feire karneval, den årlige tradisjonelle festen som brasilianerne er så glade i og stolte over. I månedsvis forbereder de seg (lager drakter etc..) før de i fem dager til endes kaster seg hemningsløst ut i dans, fest og glede. Og her er det kulturforskjellene slår ut i full blomst. Det er nesten litt bittersøtt å være vitne til så masse spontanitet og livsglede. Så masse smil og latter, flørt og sensualitet. For et norskt hjerte og sinn kan det nesten virke litt vulgært, for brasilianerne er det bare ekte og naturlig. Lett er det heller ikke å forklare at vi ikke har karneval i Norge, at ingen danser samba og at en halvliter øl koster seks-syv dollar! Når de får høre at vi foretrekker å gå i skog og mark, klarer de ikke helt å ta dette alvorlig, men smiler som oftest usikkert og medlidende. Akk ja! Uansett. Vi kastet oss ut i karnevalsgledene. Med begge beina. Fullt og helt. Media-kjendiser Som det stå skrevet, vi trives svært godt her i Sao Luis og har fått mange nye venner. I de siste dagene har vi også blitt mediakjendiser . Maranhoas største avis, O Estado do Maranhao, har hatt stort bilde av oss på første siden av lørdagsutgaven sin, med bilde og reportasje inni bladet. Dessuten har vi ikke mindre enn tre - 3 fjernsynsteam hengende rundt oss de siste dagene. Vi har vært på "dagsrevyen", i et underholdningsprogram og det er laget en lengre spesialreportasje om oss. Det hele er nesten blitt uvirkelig. Men at "vikingene atter en gang seiler havene" ser ut til å være svært godt -og utømmelig stoff for dem. Vi blir beskrevet som to (gale) nordiske eventyrere med hver vår ryggsekk, en liten båt og masse, masse mot. Ja,ja. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, det er svært lett å få haik til og fra yacht-klubben om dagen... Uker og måneder flyr avgårde, og det er nok snart på tide å heise seil igjen. Mange tusen sjømil skal fremdeles tilbakelegges, ulike land og kulturer skal besøkes og ikke minst, tenk på alle potensielle venner som sitter og venter på oss der ute, i den store verden et sted. Vi har ingen tid å miste: Caribbean here we come !

---