Det er klart, kryssningen av Atlanterhavet har ligget der i bakhodet i flere måneder. Vi har med skrekkblandet fryd sett for oss White Bread(28 fot) og oss to der ute på det store åpne hav hvor vind og vær så totalt og nådeløst råder grunnen. Men - har man først sagt a, får man fort stifte bekjentskap med de resterende bokstavene i alfabetet.
Fra Madeira seilte vi mot Kanariøyene. Her ble vi liggende i nesten tre uker mens vi forberedte oss og ventet på at nord-øst passaten skulle begynne å stabilisere seg.
 Mengder med boksemat ble kjøpt inn, (Pølser på boks, spagetti på boks, grønnsaker på boks, frukt på boks, ja vi hadde det meste - på boks). Diesel og vann ble også bunkret i store mengder.
Så søndag 26.november tok vi farvel med venner og kjente, hevet anker og satte seil. Det blåste friskt fra øst. Nå fikk det bære eller briste. Vi var på vei. !
Dag 2 :
Klar horisont på alle kanter. Vi legger en sørvestlig kurs mot vårt første mål, Kap Verde-øyene. Denne er vanskelig å holde da vindene kommer fra alle tenkelige og utenkelige kanter, og på toppen av det hele er svært ustabile i styrke. En tvil gjør seg gjeldene, forlot vi Kanariøyene for tidlig? Passatvinden skulle jo blåse med stabil styrke fra nordøst!
Dag 4 :
Vindene legger over på vest-sørvest (vår fartsretning?) Det er knapt så man tror sine egne øyne når man ser på vindpilen! Statistisk sett så er dette tilnærmet UMULIG på denne årstid. All vår informasjon, pilotbøker, vind-og strømkart etc. forteller dette med all tydelighet. (Er vi atter en gang på vei inn i Guinness Book of Records - året uten passatvind!) For å gjøre det hele enda triveligere, kuling med regn midt i fjeset. Vi kan ikke annet enn å rette blikket opp og smile og le. (Humor kan det ialle fall umulig mangle på...)
Dag 6 :
Vi fosser fremover! Har gjort det i snart to dager nå. Vinden har stabilisert seg på sør-sørvest. Vi seiler bidevind og gjør mellom 5 og 6 knop på kompasskurs 230 grader - rett mot Kap Verde-øyene m.a.o. det er stor glede i leiren. Malurt finnes dog, primusen vår fungerer ikke. Kald boksemat fortoner seg likevel som et luksusproblem nå når alt går så bra!
Dag 7 :
Fremdeles gode vinder. På ettermiddagen kom en seilbåt imot oss. Vi fikk kontakt over VHF-en, det viste seg å være "Beachbum", en 44 fots velutstyrt seilbåt fra England som også skulle til Kap Verde. Weather-faxen ombord fortalte dem at et stormsenter med lyn og torden lå på lur i horisonten. De var avventende og spurte hva vi ville gjøre. Norge og vikinger ble vel nevnt i den påfølgende samtale, likeledes noe om at angrep er beste forsvar osv.
Så bar det på hodet inn i stormen (den lå jo tross alt i vår fartsretning). Beachbum fulgte hakk i hæl. Vi revet alle seil og satte storm-fokken. Gikk svakt opp mot vinden mens det regnet, blåste, tordnet og lynte. Det føltes - om ikke akkurat som en samtale, så i alle fall som kommunikasjon med høyere makter.
Da det atter en gang var kommet til enighet om hierarki-plassering, det tok vel en time eller to, stilnet det fullstendig. Vi lå og drev. Da så vi plutselig Beachbum komme for full motor rett mot vår bredside. Det hele var fullstendig uvirkelig. De må da se oss??? Men nei, og da de var 20-30 meter fra oss, skrek vi på dem over VHF-en mens vi ventet på smellet...De hørte oss og klarte med en meter å unngå full kollisjon. Og det midt uti i Atlanterhavet hvor vi knapt nok har sett en båt!
Dag 9 :
Vi har hatt svært gode vinder de to siste dagene og hadde Kap Verde-øyene i sikte kl.09.30. En herlig følelse! Ankom Sao Vicente og den lille byen Mindelo noen timer senere. Her traff vi gamle seilervenner, både "Avelon of Arne" og "Idefix" lå der. Etter en god avskjedsfest, de seilte samme kveld til Barbados i Kariba, sovnet vi som to steiner og sov fortjent til langt ut på neste dag.
Dag 11 :
Kap Verde-øyene har vært et sjarmerende og spennende bekjentskap. Vennlige mennesker og et yrende, hektisk liv på gater og torg. Men vi må videre. Natal ligger der og venter på den andre siden av Atlanterhavet. De to store spørsmålene er nå: hvordan vil "The Doldrums" (stillehavet rundt ekvator) behandle oss, og klarer vi å holde avtalen om å treffe to smukke Stavangerjenter i Natal, lille julaften kl.12.00 foran postkontoret? Vi har 17 dager på oss, vindene blåser friskt fra øst, båten er fullastet av mat og drikke og primusen har valgt å spille på lag igjen. Opp går ankeret !
Dag 14 :
Dette går rette veien! Vi formelig sluker distanseminutt og nærmer oss ekvator med stormskritt. Seiler mellom 5 og 6 knop dag og natt.
Vi har G.P.S. (satelittnavigator) sjekk en gang i døgnet, kl.12.00. Da plotter vi inn posisjon på kartet, diskuterer tilbakelagt distanse, vind og strøm og korrigerer ny kurs for det kommende døgnet.
Ellers begynner det meste å bli rutine nå, vi har tre timers nattevakter, så fra kl.21.00 til 09.00 soves det og styres det på skift. Vi leser mye, følger flygefisken i dens merkverdige flukt over bølgetoppene, kikker på stjernene og drømmer om hva vi skal ha til middag neste dag...
Dag 18 :
Vi står med begge beina i "The Doldrums". Det er lite vind, pluss at det lyner, tordner og regner. I går hadde vi stevnemøte med "alle regnbygers mor", himmelens sluser åpnet seg og ned kom lastebillass med noe som fortonet seg som vasstrukne, våte klinkekuler. Det var ikke særlig behagelig! Autopiloten sa dessuten takk for seg natt til i dag. Så nå er det å styre for hånd hele tiden -akkurat som sjøfarerne i gamle dager måtte gjøre. Dagens positive overraskelse: Vi så et skip i horisonten. Det var et betryggende og vakkert skue!
Dag 20 :
Vindstille. Og det på andre døgnet. I dag forsøkte vi å spille kort, men gav dette fort opp da det viste seg at kortspillerkunnsskapene våre begrenset seg til vri åtteren -og knapt nok det. Den daglige diskusjonen om hvilken dag det er, er derimot svært fruktbar!
Dag 22 :
En himmelsk dag. Vi seiler atter en gang, og litt før kl.12.00 passerte vi ekvator. Dette ble høytidelig feiret med flaggheising og første verset av "Ja, vi elsker" i allsang. Guttene sang av full hals! Deretter bevilget vi oss hver vår boks med øl, noen peanøtter og så, selve rosinen i pølsa, en fruktcoctail på boks (av beste årgang). Vi var svært lykkelige!
Dag 24 :
Det går så det suser! Vi har bundet ut storseilet til babord og satt spribom på genuaen til styrbord. Loffen er for tiden omdøpt til "The Flying White Bread" (eller på godt norsk; Den Flygende Loff...)
Forøvrig dreier det meste seg om landlige aktiviteter nå. Det kribler skikkelig i armer og bein, og det skal bli en estetisk nytelse for både kropp og sjel å komme i land. (Det kan nevnes at den før så givende daglige diskusjonen om hvilken dag det er, har vi i saklighetens navn måtte gi opp. Nå går det i surr alt). Vi får inn livlige sambatoner på FM-båndet. Vi nærmer oss...
Dag 25 :
Litt før kl.13.00 speidet vi Sør-Amerika for første gang. Det gikk vel ikke riktig helt opp for oss i begynnelsen, i alle fall føltes ikke noe spesielt. Men så kom de hvite strendene til syne. Palmene som duvet elegant og majestetisk i vinden. Vannet skiftet til udefinerte blåfarger, fiskere i småbåter vinket og ønsket oss velkommen, det duftet av sitrusfrukter og var det ikke også sambatrommer vi hørte, mon tro? Eller var det kansje englesang?
Brått våknet vi begge av at en av oss ropte: -Ankeret går!
Joda, vi klarte det nok en gang. Og status etter snart fem måneder i sjøen synes slett ikke verst for tre grønnskollinger som oss; vi har krysset Nordsjøen, Irskesjøen, Biscaya og Atlanterhavet. (Hvem sa at humla ikke kunne flyge?)
PS: De stod der så brune og fine, småpigerne, på trappen, kl.12.00 utenfor postkontoret, lille julaften i Natal...
|
