For å ta det hele kronologisk og ikke forgripe begivenhetens gang: Coruna ble brukt til å hvile ut, spise seg opp noen kilo og skrive brev hjem. Deretter hevet vi anker og la kursen sørover langs spanskekysten.
Vi gjorde jevnlige strandhugg for å undersøke velkjente spanske mattradisjoner, snakke med de lokale og drikke god vin. Overalt ble vi vel mottatt, det kan nesten virke som om spanjolene har bedre tid til å snakke med reisende så snart turistsesongen er over. Da har de jent sine penger og kan atter en gang makeliggjøre tempoet, gå tilbake til parkene for å spille bridge og drikke sin pastis med andakt.
Vel. Vi kom omsider til Porto i Portugal. Her traff vi Pedro og Marina som lærte oss denne facinerende byen å kjenne bedre enn noen betalt turistguide kunne ha gjort. (Vi fikk forresten med oss Europacupkampen Porto-Aalborg, en kamp Aalborg uheldigvis tapte 2-0). I portvinens hjemby måtte vi selvfølgelig smake denne utsøkte drikk, og vi høstet atter en gang nye, essensielle erfaringer; portvinen kommer i både hvit og rød form!
Høyere makter
Til nå hadde vi hatt stabile, fine vinder fra nord. Disse tok oss etterhvert trygt og godt ned til Lisboa. Og Lisboa, Portugals sagnomsuste hovedstad med alle sine rike maritime tradisjoner, skulle etterhvert vise seg å nesten bli vårt eget lille maritime Waterloo.
Fredag den 13 October(!) startet det hele med rorhavari. Og det mens vi ennå lå for anker utenfor havnen i Lisboa! (Dette må vel saktens kvalifisere for Guinness Book of Records...?) Vi merket plutselig at roret overhodet ikke korresponderte med rorpinnen. Enhver med selv minimale kunnskaper om båter, kan vel tenke seg hvilke konsekvenser dette hadde fått, hadde det skjedd i åpen sjø. Vi ble derfor enige om at dette må ha vært et kryss på pannen fra høyere makter og begynte straks å demontere roret. Vi har dykkerutstyr ombord og klarte heldigvis å få roret av uten at båten måtte opp på land. Reperasjonsarbeidet tok oss en uke (sveising, åpning av glassfiber, herding etc.) En digresjon; midt oppi dette arbeidet traff vi, helt tilfeldig på gaten, et hyggelig par fra Sandnes som entusiastisk hadde lest om oss i RA. Da de fikk høre om vårt ulykksalige havari, ble reperasjonskostnadene i en håndvenning, bokstavlig talt, finansiert av herr og fru Stangeland. Dette er vi dem evig takknemlig for!
Da vi etterhvert fikk summet oss og begynt å planlegge seilasen ut i Atlanterhavet mot Madeira, ble gummijollen vår en kveld stjålet. Vi fikk dagen etter i all hast kjøpt oss en ny og rodde ut til båten bare for å oppdage at vi på toppen av det hele hadde hatt innbruddstyver på besøk ! Penger, kamera (med en ferdig film i) og verktøy hadde ufrivillig tatt veien ut av White Bread.
Tårene var ikke langt unna, og vi begynte virkelig å føle at verden gikk oss imot.
Og bedre skulle det heller ikke bli.....
Etter diverse nødvendige innkjøp bestemte vi oss for å komme oss avgårde mot Madeira - og det fortest mulig. Sette en strek og begynne på ny. Da vi skulle starte motoren, oppdaget vi at vi hadde brukt for mye strøm - batteriene var nesten flate. Vi tok oss derfor ut av havnen for seil, vel vitende om at vindgeneratoren ville på ett døgn eller to generere den strømmen vi trengte.
I Atlanterhavet
Så skjedde det verst tenkelige; det viste seg etter et døgns tid at vindgeneratoren ikke fungerte slik den skulle. Batteriene var like flate. Der var vi ute i Atlanterhavet, på en fem døgns seilas mot Madeira, uten strøm, motor, lanterner og uten mulighet til å bruke autopilot og VHF-radio. (NB! Det er umulig å få poengtert sterkt nok hvilken lærdom vi har tatt av disse uheldige omstendighetene!). Det hele så mørkt ut, likevel så vi lys i tunnelen; vi hadde i alle fall god bør mot Madeira. Men havet og kreftene som råder der, er som kjent uberegnelige, og snart fortonet lyset i tunnelen seg som et motgående ekspresstog. Det begynte nemlig å blåse. Og det skikkelig! Vi fikk stiv kuling med storm i kastene, og det rett inn fra sydvest (vår fartsretning). Vi revet seil, men krysset likevel kraftig opp mot vinden. Framover måtte vi jo, for vi vurderte aldri situasjonen så farlig at det kunne bli nødvendig å snu.
Vi seilte det remmer og tøy kunne holde. Dette også for å virkelig få teste hva båt og rigg er god for.
(Det blåste faktisk så kraftig at en av spilene i storseilet klarte å komme seg ut!!).
Lensepumpen røyk, noe som medførte at det var en del vann og diesel i båten. Dieselstanken gjorde Thorbjørn syk og han måtte periodevis sove på dekk, i overlevningsdrakt, festet med sikkerhetsline til masten!! Alt dette mens båten rullet og slo, vinden pisket oss i ørene og vann sprutet over dekk...
Nei, det var i sannhet ingen lystseilas. I åtte døgn sloss vi med elementene, og det i en kamp vi til slutt vant 4-3.
Idette henseende er det beroligende å tenke på at Loffen var den av oss som kom best ut av det; den tjente oss tro og sviktet oss aldri ett sekund mens det sto på som verst. Den fungerte perfekt !
Nå ligger vi altså og dupper i en av de flotteste havnene vi har vårt i til nå: Langt der bak stuper fjellsidene ned mot havet og forandrer seg underveis til frodige åssider som svakt ruller ned mot Madeira's største tettsted, Funchal. Overalt skinner det i hvitmalte hus. Joda, Madeira er i sannhet eksotisk og flott.
Flott er også seilermiljøet her på øyen, seilbåter fra alle tenkelige nasjoner ligger og avventer vind og vær, klare for å krysse Atlanterhavet. Det samme gjør vi. (Det er faktisk en båt her som er mindre enn White Bread!).
Ferden går om noen dager mot Tenerife. Der bunkrer vi og fyller båten med mat og drikke. Deretter setter vi kursen mot Kap Verde-øyene, en øygruppe som gir oss et lite pusterom på vår vei over Atlanterhavet. Vi regner så med å treffe Brazils østkyst rundt juletider en gang. Det er bare å krysse fingrene og håpe på godt vær !
Det verste vi vet ? Blafrende seil og halvgammelt, tørt, hvitt brød...
|
