Nordsjøen krysset vi på 3 1/2 døgn. De to første var nesten uvirkelige; havet lå der blikkstille og badet i sol. Delfinene hoppet lekende rundt båten og vi hadde fløyelsmyke solnedganger. Da kastet vi ut et tau etter båten og hadde lange og gode badeseanser - midt i Nordsjøen !
Men så kom vinden, og vi kvitterte i yr glede med maksimal seilføring. Dette straffet seg, for ut på natten ble seilasen i noe hardeste laget. Vi besinnet oss og skiftet ut gennaseilet med fokk. Mente vel begge to at skipbrudd var noe i tidligste laget.

Og så kom vi til Dublin. Her ble vi i nesten en uke, og det var vanskelig å rive seg fra denne utrolige sjarmerende lille storbyen. Irene er vennlige og et svært sosialt folkeslag.
Men vi måtte videre. Biscaya lå jo der på lur, og høststormene der er ikke noe man leker seg med. Så vi så ingen grunn til å utsette denne passeringen mer enn nødvendig. Kursen ble i første omgang lagt mot Sør-England, og vi endte opp i Newquay i Cornwall. Fra å være en liten fiskerlandsby har Newquay forandret seg til å bli en gigantisk turistmetropol for britene. Strendene og omgivelsene er svært vakre i Cornwall og det er bare å konstantere det først som sist; vi ble der i to uker!

Men rett skal være rett, vi hadde mange viktige innkjøp å gjøre og brukte mye tid på dette. Dro f.eks. flere ganger til Plymouth og besøkte seilermiljøet der. Kjøpte inn vindgenerator, ekstra GPS, nødpeilesender, slepejolle, nødraketter og annet nødutstyr.

Vi trivdes godt i Newquay og ble gode venner med de lokale i havna, spesielt med Coastguard-mannskapet som holdt til i ærverdige Newquay Rowing Club. Kvelden før vi reiste holdt de allsang i puben til ære for oss. Ett tyvetalls sterke karer og noen yndige kvinner, sang "Farewell Boys - have a safe journey" så det formelig braket i lokalet. Ikke et øye var tørt, og vi fikk en-siste-kveld-med-gutta som vi sent kommer til å glemme.

Så var det ut for å sloss med kjempen BISCAYA. Det var blitt den 1 september, og vi var bevæpnet til tennene for oppgaven. De tre første døgnene hadde vi gode vinder fra nord-vest, seilene stod oppe både dag og natt og Loffen pløyde sjøen vakrere enn noen annen seilbåt. Ved slike anledninger er seillivet det nest beste du noen sinne, og overhodet, kan oppleve!

Men akk - hvor lenge var Adam i paradis? For tro det eller ei, vi fikk et døgn med vindstille - ikke et vindpust! Da trodde vi knapt våre egne øyne og forstand. Hoderistende var det bare å finne fram badetøyet atter en gang. (Nå må det legges til at Storbritannia-området har opplevd den beste sommeren siden de begynte å føre statistikk for over hundre år siden. Dette medfører jo mye sol - men også lite vind)! Men så - på det femte døgnet - blåste det opp igjen, og vi fikk en særdeles frisk seilas inn mot spanskekysten. Loffen seilte skarp bidevind fra sør-vest, og vi stod i trapes det beste vi kunne! Vi kom flyvende inn i Coruna havn i over seks knops fart..

I skrivende stund ligger vi trygt i havn og puster lettet ut alle tre . Thorbjørn, Loffen og jeg. Nå blir det å ta seg rolig ned til Kanariøyene, for der å vente på at passatvindene skal begynne å blåse uti november en gang. Da skal vi nok få røynd oss skikkelig - for da er det selveste Atlanterhavet som skal krysses...